Øyeblikk x 365

"Følg etter ein snigel ein dag". Jeg fikk dette Kurt Johannessen-sitatet til jul av en god venninne, innrammet og klart til å henges opp et sted jeg ser det ofte. (Mannen min leste feil; "følg etter ein singel ein dag", og fikk først en skeptisk rynke i pannen da jeg hang det opp på kjøkkenet og lanserte det som årets nyttårsforsett).

Sitatet skriver seg fra Johannessens "Øvingar 1994", en håndbok i øvelser få eller ingen har øvd seg på tidligere. I samme håndbok finnes også disse øvelsene:

- Stå opp midt på natta, spis to grønne eple og les eit eventyr.
- Et litt ost og sjå på månen.
- Tenk på noko du ikkje veit.

Med travelbrillene på er øvelsene vanskelige nok. Våkner minstingen på natten tenker jeg mer på søvnen jeg mister, enn på grønne epler. For ikke å snakke om eventyr. Det er lenge siden jeg spiste litt ost og så på månen, og jeg husker ikke sist jeg tittet opp på skyene og lot tankene fare med. Jeg vet alt for godt at ventilasjonsanlegget på kontoret skrur seg av ti over fire, og den plutselige stillheten som følger er en påminner om at jeg sannsynligvis ikke rekker middagen. Når tre med lakenskrekk strekker leggingen, strekker jeg kvelden for å få tid til å gjøre bittelitt ingenting før det er natt og morgen igjen. På den måten kommer morgenen alltid litt før jeg skulle ønske. Men jeg leste ut en hel bok i oktober i fjor, det er jeg fremdeles litt stolt av. Og jeg fulgte faktisk – bokstavelig talt – etter en snegle i sommer. Langflat i gresset, væpnet med kamera i stedet for sneglefelle, på jakt etter et skikkelig forbryterfoto av udyret som knasket i seg georginene mine. Ansiktsuttrykket til den ene naboen var verdt hele jakten. Men skulle jeg skrevet årsrapport ville den ikke være preget av slike øyeblikk.

Januar. Blanke ark. Jeg liker følelsen av å bla om kalenderen, ikke vite hva som kommer. Selv om jeg er den samme i januar som jeg var i desember, liker jeg følelsen av nytt år. Det blir lysere ute, høstgrubling kan veksles inn i virkelyst. Det varer noen gylne uker, før hverdagstralten er ordentlig på plass igjen.

Av samme grunn liker jeg nyttårsforsetter – det føles litt som å ønske seg noe, eller en mulighet som kommer seilende forbi. I fjor bestemte jeg meg for å drikke mye mer rødvin, men jevnt fordelt ut over året. Suksess. I år skal jeg samle på øyeblikk. Det høres kanskje ut som en unnskyldning av et nyttårsforsett, men jeg tror det kan være hårete nok når tidsfristene melder seg og karusellen setter fart igjen. Inngrodde vaner endres ikke på et kvarter. Men øyeblikkene jeg husker er ikke de hvor jeg talte 100 ting jeg burde gjøre de neste to ukene, eller krysset av femten ting på den samme listen. Det er de kveldene som blir litt for sene fordi vi sitter rundt bordet og skravler oss vekk, den impulsive champagneturen på høye hæler, eller sjokoladekake uten grunn med ungene en tilfeldig onsdag i februar. Det er når tankene har fått fly lenge nok til at vi finner på vårt eget nattaeventyr, fordi ingen av bøkene passet akkurat i dag. Det er natten vi kom på at vi like gjerne kunne male veggene i kjellerstuen. Det er debatten om fiskesuppe med safran er veldig godt, eller egentlig smaker mest som lussekatter. Det er alle øyeblikkene som så lett forsvinner når travelbrillene er på, all tiden som bare blir borte.

Jeg kommer ikke til å få det til hver dag. Men når jeg ikke har fått det til mange dager på rad, skal jeg huske en annen av Kurt Johannessens øvelser:

Gå inn i skogen. Grav eit hol og skrik ned i det. Tett holet igjen.

(Min tekst, på trykk i Pluss, Stavanger Aftenblad, januar 2010).

Fine øyeblikk

Yesterday is history. Tomorrow is a mystery. Today is a gift. That's why it is called the present. (Alice Morse Earle) Foto: Siri Gjelsvik

Jeg sitter på terrassen og dingler med beina sammen med femåringen. Det er søndag, solen skinner, og søndagsturistene dieseldunker forbi ute på fjorden.

- Vil du se någe løye? spør femåringen fortrolig.
Det er klart jeg vil se någe løye.
- Eg har fonne ein tulipan med mangen farger inni.
Vi går ned en trapp og rundt en sving i hagen. Der! Ved siden av den halvspiste tuen med gressløk. Tulipanen, som er nokså ensfarget utenpå, er full av fargerike plastperler. Femåringen ler nokså lurt. Vi lurer litt på hvordan i alle dager alle de perlene har kommet seg oppi tulipanen.
- Kanskje de var inni tulipanen da vi plantet den, og så har den vokst opp? foreslår femåringen. Vi vet begge to at det muligens ikke var nøyaktig sånn det skjedde, men pytt. Det er jo ikke hver dag man får se en tulipan med så mange farger i.

- Om det e sommer nå? lurer femåringen på.
Vi blir enige om at det er ganske sommeraktig ute akkurat i dag i alle fall, og at det kanskje er best at vi spiser en is med det samme.
- Vett du ka merr?
-Nei?
- Eg har smekt ei flua.
- Har du?
- Sk'eg bevisa?
- Neida, du trenger ikke det.
- Jo, se her. An e heilt flade, sier femåringen og finner fram en rosa fluesmekker med en skvosjet flue på.
- Har du spart på den lenge?
- Nei, omtrent fem minutter bare.
- Åja.

Så setter vi oss på en stein og hører på sommerlyder. Sauer som jafser gress. Selv om vi sitter mange meter unna, hører vi tydelig hvordan de jafser og gumler.
- Eg bråge ikkje så møje når eg spise, sier femåringen.
Vi hører en humle, men vi klarer ikke å finne den. Vi hører noen som klipper plenen. En høytrykkspyler. Noen som skravler. Det lukter litt gress, litt asfalt og litt løvetann.

Vi ser på hverandre. Jeg har jobb å gjøre. Femåringen har et rom å rydde. Men det er ikke sikkert at det fortsatt er sommer om to timer? Vi hopper litt på trampolinen. Så går vi en en bitteliten tur. Rundt svingen, bare. Der finner vi skravlepappa og en nabo som sier noe om firetaktsmotorer. Vi er ikke så opptatt av motorer så lenge de virker som de skal, så vi fortsetter en sving til. Der treffer vi noen som har en katt som heter Simonsen. Simonsen, får vi vite, har tjukke kinn fordi han liker å slåss. Han har fått arr på kinnene så mange ganger at de har blitt harde. Dessuten har han fått seg en kilevink i det ene øret. Men vi tror at Simonsen har fått inn noen fulltreffere, han også.

Etterpå går vi hjemover. Skrittene er litt tyngre nå. Bakken går litt oppover, det kan være derfor. Eller så er det fordi vi tenker på jobben som må gjøres og rommet som må ryddes. Det er fortsatt sol. Det frister ikke å være inne. Det frister ikke å gjøre noe man må gjøre, det virker ikke en gang fornuftig. Vi er enige om at det var veldig lurt av oss å gjøre det vi hadde lyst til akkurat denne formiddagen. Og rommet kan vi vel heller rydde en dag vi har lyst til det? En dag med romryddevær? Vi kan jo egentlig det.
- Og så kan du jobbe en dag det er jobbevær, slår femåringen fornøyd fast.
Jeg sier at jeg vil stemme på henne neste gang det er valg.

- Hei, vi må jo plukke opp perlene, sier femåringen.
- Ja, det må vi jo, sier jeg. Så går vi for å rydde i tulipanen.

Hva har du endt opp med å si ja til, selv om du hadde mest lyst (eller til og med prøvde) å si nei?

Jeg har stilt spørsmålet på twitter, facebook og sms, i forbindelse med utstillingsprosjektet jeg holder på med. Mot løfte om anonym behandling har svarene haglet inn. I løpet av bare noen timer kom det nesten hundre store og små bekjennelser. Udramatiske hverdagsting hvor summen blir stor når man legger det sammen. Dramatiske valg som endret retningen på livet. Alarmklokker og murrende magefølelse til tross – du sa ja. Jeg sa ja.

Hvorfor gjorde vi det?

Jeg tror den vanligste måten å svare nei på, er å si ja. Ofte er det ansvarsfølelse, fordi en rekke fellesfunksjoner i samfunnet er avhengig av at mange nok sier ja. Skadevirkningene av å være med i velforeningen en gang i lysåret, eller hjelpe naboen med å måke oppfarten, er relativt begrenset. Så var det heller ingen av svarene jeg fikk som inneholdt snømåking, leksehjelp eller bøssebæring for Haiti.

Andre ting svarer vi ja til fordi der og da er ubehaget ved å svare nei større enn følgene av å svare det motsatte. Fordi vi føler at vi bør, fordi "har ikke lyst" eller "orker ikke" føles som bekvemmelighetsunnskyldninger. Fordi det bare ble sånn.

Her er noen av svarene jeg har fått:

"Barna vil ha overnattingsbesøk omtrent hver helg. Selv om vi egentlig ikke skal noe spesielt, hadde det vært deilig å ikke ha besøk alltid".

"Noen ganger når folk vil komme på besøk. Har egentlig mest lyst å si nei, fordi jeg er sliten, travel, eller det er feil folk som kommer".

"Sex".

"Salg av doruller. Vi endte vel opp med åtte ganger 48 doruller i kjelleren".

"Ferie med familien til søsteren min".

"Jeg sa ja til faste pengesummer til ungene til jul og bursdag, i stedet for å kjøpe gaver med omtanke. Definitivt et nei! Leter rundt ofte, for å finne noe som er dyrt nok. Grrr!"

"To uplanlagte barn".

"Jeg fikk en forespørsel om å bli facebook-venn med en jeg ikke hadde så lyst å bli venn med. Så jeg lot det bare ligge. Men så spurte hun meg på jobb en dag om hvorfor jeg ikke hadde svart ja, så da mumlet jeg noe om at jeg ikke hadde sett det og svarte ja likevel. Nå kan jeg ikke fjerne henne fra vennelisten heller".

"Jeg hadde et kjærlighetsforhold til en gift mann".

"Hvis jeg sier ja til å kjøpe noe, som jeg kjenner er litt press fra betjeningen, og som jeg er usikker på om jeg vil ha eller trenger..."

"Hvis jeg prøver å si nei, men egentlig har lyst, er jeg i ni av ti tilfeller lett å overtale".

"Jeg er i ferd med å si ja til en sydenferie selv om jeg ikke orker tanken på å fly i fem timer med en urolig sønn".

"Jeg sa ja til å holde takk for maten-tale i et bryllup. Angret med en gang".

"Jeg sa nei et par ganger til, men måtte til slutt velge mellom å bli frekk eller si ja. Jeg sa ja".

Noen sier alltid nei. Det er ikke veldig morsomt for de som har lettere for å si ja, og dermed blir sittende som klassekontakt år etter år. Andre sier ja, men har plutselig ikke tid å være med på dugnadene i fotballklubben de neste to årene likevel. Det er heller ikke spesielt morsomt.

Det har hendt jeg har sagt nei til ting, og angret. Og noen ganger har jeg sagt nei, men latt meg overtale likevel, og vært utrolig glad for det i ettertid. Blant de nesten hundre svarene jeg fikk finnes det også gode eksempler på at livet hadde vært veldig kjedelig om man alltid hadde sagt nei i opplagte nei-situasjoner.

Jeg lar ordene fra en venninne oppsummere:

"Livet er for kort til å bruke tid på feil ting, uten at livet er en egotripp for det".

Har du en ja-som-skulle-vært-nei-historie? Legg inn kommentar i bloggen, eller send meg en melding på www.twitter.com/sirigj eller tja@plaskedammen.com

Så noen frø

Gode øyeblikk

Sovemorgen Kaffepause Padletur Grave i hagen Lese bøker Samle krabber i strandkanten Softis Jordbær Shopping Kjøpe nye sko Sushi Champagne Feriefly Sand mellom tærne Barn som ler Hengekøye Sex Bygge snømann Pakke inn presanger Gå tur i marka Blomster Lam Lage julepynt Bade i sjøen Å bli farmor En god telefon Lukten av nyklippet gress Dingle med beina fra bryggekanten Høye hæler Kafeturer Sjokolade Glade barn Lukten av varm, regnvåt asfalt Russekort Første skoledag Sykle uten støttehjul Etter trening Melkebart Markblomstebukett

Gode øyeblikk

Her er noen gode øyeblikk, tatt med iPhone/Hipstamatic. Har du øyeblikksbilder du vil dele? Skal brukes i forbindelse med utstillingsprosjekt på Kafe Den Siste Glæde i Lillesand i juli. Send på mail til tja@plaskedammen.com.

JA!!!

Samler på jublende ja-ting! Kaffepauser, padleturer, sovemorgener. Hva er dine beste øyeblikk?

Legg igjen en kommentar eller send en mail til tja@plaskedammen.com

Du sa jo ja!!!

Tegning: Siri Gjelsvik

Hva har du endt opp med å si ja til, selv om du hadde mest lyst (eller til og med prøvde) å si nei?

Kunstprosjekt på kulturkafeen "Den siste Glæde" i Lillesand 3. juli - 7. august

Jeg trenger akkurat ditt innspill.
Hva er det første du tenker på når du ser spørsmålet over?

Send dine korte linjer (som vil behandles anonymt!) til tja@plaskedammen.com, i kommentarfeltet under eller på www.twitter.com/sirigj - innen 10. juni.

Tilbakemeldingene vil bli en del av utstillingen.